søndag 20. desember 2009

Lugnt på bloggfronten

(Tittelen er lånt av Maria Hagström sin siste blogg, også ideen om å fortelle om hunder på stranda.)
To vennlige kjekke unge hann-hunder ved sol senga

For to år siden reiste jeg tilbake til Khao Lak i Thailand. Har vært der to ganger tidligere og var der samme året som tsunamien rammet stedet så brutalt. Da vi var der opplevde vi at mange fine hunder tok følge med oss langs stranden. En kveld vi satt ute på terassen kom det hund som blid og fornøyd kom og hilste på oss. Den la seg til å sove rett ved beina mine. Det samme opplevde vi da vi reiste dit med barn og svigerbarn. Jeg tenkte at hunder i Thailand lever et svært så fritt liv. Og de kom denne gangen også! La seg ved siden av solsengen når dagen var som varmest. Der var det nemlig skygge av trærne og fint å ligge og hvile seg på gresset. Hundene i Khao Lak har nok mye utøy, de klødde seg hele tiden når de ikke sov.


Utsikten fra solsenga mot havet.

Disse to kom hver dag når vi ikke var på forskjellige utflukter. Blide og fornøyde og svært kontakt-søkende. Jeg har mange ganger tenkt at kanskje hunder i Khao Lak er like blide og imøtekommende som menneskene der. Slik som disse to unge hundene. De kan rusle fritt rundt og har nok funnet ut at det er lurt å søke skygge der hvor turistene søker skyggen. Disse to ble en god trøst når Tim måtte bli i Norge. (Tror han ville ha slitt veldig med varmen, mer enn meg.)




Hunder i et buddistisk tempel.


Forrige gang vi var i Khao Lak, rett før tsunamien, ble vi kjent med flere som det var umulig å få kontakt med etter tsunamien. Det ble derfor veldig viktig å kunne reise tilbake for å finne ut hvordan det hadde gått med dem. Gleden var derfor stor over å finne ut at Ying levde og de fleste andre vi hadde møtt og blitt kjent med. Hun tok meg med til et buddistisk kvinnekloster. Vi reiste kl. 07.00 tidlig en morgen. Der ble jeg tatt med inn i et tempel og fikk vite at den øverste nonnen visste jeg var der og ba for meg. Etterpå ble jeg bedt på frokost sammen med nonnene. Ying og jeg skulle vise vår ærbødighet med å hjelpe til med oppvasken etterpå. (En ganske annerledes verden enn den jeg lever i.) Nonnene får mat fra folk som ønsker å bli bønnhørt. Det gjør at de i liten grad trenger å skaffe mat selv og det er rikelig med mat. Såpass mye at de gir restene til hunder som har bosatt seg i tempelområdet. Jeg spurte om jeg kunne få ta bilder av disse hundene ,som var rett utenfor kjøkkenet, og det kunne jeg. Det som overrasket meg var at disse hundene ble skikkelig redde når jeg stod der med kameraet og skulle ta bildet. Det er min tolkning, men det så ut som de trodde jeg skulle skyte. De ble redde og bjeffet mot meg med halen mellom beina. Det tok ganske lang tid før de roet seg såpass at jeg kunnet ta et bilde da de spiste. Det andre som overrasket meg, var at de gaflet i seg mat som er så sterk at jeg har store problemer med å få det i meg. Jeg har vært der så mange ganger at jeg har vent meg til den sterke maten, men det finnes retter jeg ikke greier å få i meg. Det kan gå med masse ris, rikelig med vann og øl for å skylle det ned.

Ying og en av nonnene

Her står Ying og vasker sammen med en av nonnene. Det står en hund rett bak trillebåren. Det som overrasket meg enda mer under dette besøket, var at jeg ble spurt om jeg ville bli med og bli spådd. Jeg ble da med for Ying sin skyld. Hun tror nemlig veldig på dette. Jeg ble spådd av en nonne som røkte gress. Ganske interessant.... Jeg fikk ble spådd at jeg ville få en stor sum penger når jeg kom hjem. Det skjedde ikke annet enn at jeg fikk halv skatt på lønna fra sykehuset. Riktignok mye penger for en fra Khao Lak....


Og her er paradiset, Surin Islands

På Surin Island er det ikke andre hunder enn flyvende hunder. På veg tvers over denne ene øya, fra der vi ankret opp og til den andre siden ,så vi et tre hvor det hang hundrevis av flygende hunder. Jeg har sett de før på Maldivene og synes de er kjempesøte. Det er veldig lett å forstå at de kalles flygende hunder. De har sånne søte snuter og øyne som små hunder kan ha.
Som dere sikkert forstår så er det alt for kaldt til å trene både for Tim og meg. Det var minus 24 fredag kveld. Er det noe rart man lengter.....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar